Investor Christen Sveaas argumenterer i et innlegg i DN 30. april («Mer analyse gir gevinst») for en mer aktiv forvaltning av oljefondet. Med argumenter som «Vi er våkne, og vi kan tenke, og da har vi også muligheten for å realisere meravkastning» og «Sauer er jo ålreite dyr, men det er ikke slik jeg vil ha det», overbeviser ikke Sveaas.

Den viktigste måleparameteren når ulike forvaltninsstrategier skal vurderes mot hverandre bør være forvente risikojustert avkastning etter kostnader. Eller med andre ord: objektivt sett og med realistiske forutsetninger, hvilken strategi vil gi den høyeste avkastning hvis en hensyntar både risiko og kostnader? Det er dessverre ikke så enkelt at alle våkne og tenkende investorer vil oppnå meravkastning utover det en passiv indeksforvaltning vil kunne gi. I realiteten er det faktisk slik at de fleste investorer, inklusive de våkne og tenkende, gjør det dårligere enn indeks.

Sveaas påpeker viktigheten av analyse for å oppnå resultater. Analyse er selvfølgelig viktig, men Sveaas virker å undervurdere omfanget av den analysen som faktisk allerede er gjennomført i forbindelse med utarbeidelse av oljefondets forvaltningsstrategi. Han glemmer også at ikke all analyse er like verdifull: det er viktig å skille mellom god og grundig analyse, og overfladisk synsing. Sistnevnte kan kanskje kalles saueanalyse ettersom mange investorer gjerne flokker seg sammen og investerer på bakgrunn av slik synsing.

Et eksempel på god og grundig analyse er rapporten fra professorene Ang, Goetzmann og Schaefer, som Sveaas refererer til. Denne analysen konkluderte med at det ikke er statistisk grunnlag for å si at de beskjedne resultatene som er oppnådd i fondets aktive forvaltning skyldes annet enn flaks. Tvert imot argumenterer Ang og co for at en bedre strategi vil være en passiv tilting av porteføljen mot et fåtall risikofaktorer som for eksempel volatilitet og likviditet.

En annen god og grundig analyse har også nylig blitt utført på vegne av Finansdepartementet. Denne har tatt for seg den aktive forvaltningen i oljefondets søsterfond, Statens pensjonsfond Norge (også gjerne kalt Folketrygdfondet). Rapporten, som er utført av rådgivningsselskapet MSCI, konkluderer med at det er umulig å si om de beskjedne resultatene i fondets aktive forvaltning kan tilskrives flaks eller dyktighet.

En tredje, særdeles interessant og grundig analyse, er også nylig gjennomført på oppdrag av Finansdepartementet for å vurdere om oljefondet bør investere i private equity (PE). Rapporten er skrevet av Ludovic Phalippou og er kanskje den grundigste analysen av PE som noensinne er gjennomført. Phalippou analyserer historiske avkastningstall og avdekker hvordan mange PE-fond benytter mer eller mindre skitne triks for å pynte på sine resultater. Når tallene kles nakne, har dessverre ikke en samlet PE-bransje mye igjen å skryte av. På bakgrunn av rapporten har Finansdepartementet, klokelig vil vi si, valgt å droppe investeringer i PE.

Det finnes tilsvarende mange eksempler på dårlige analyser. Et eksempel på en skikkelig saueanalyse er den som ble gjennomført da mange investorer bestemte seg for å investere tungt i det amerikanske markedet for boliglånsobligasjoner i årene før finanskrisen. Denne analysen la til grunn at boligprisene skulle fortsette å stige inn i evigheten. Vi vet hvordan det gikk, og mange investorer, inklusive oljefondet, gikk på store tap.

Idag er det slik at de aller fleste fond driver med aktiv forvaltning. Når det gjelder strategivalg, er det derfor slik at en aktiv strategi for oljefondet innebærer å følge saueflokken. En indeksstrategi, derimot, vil være et innovativt grep som samtidig utnytter oljefondets naturlige komparative fortrinn. En indeksstrategi vil også kunne gjøre oljefondet til en pioneer og et forbilde for andre store fond.

Det er de gode, grundige analysene som må drive strategiutviklingen i oljefondet, ikke den overfladiske og forenklede synsingen. Det er slik vi vil ha det.

Dette innlegget, skrevet av Morten Josefsen og undertegnede kan også leses i pdf-versjon her.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Dette innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 27. april og handler, til en avveksling, ikke om finans, men snarere om utdanning. Innlegget kan også leses i pdf-versjon her.

Karl-Fredrik Tangen ved Markedshøyskolen beskrev i en kronikk i DN 15. april hvordan unge og håpfulle studenter i Norge selges studier som lover en spennende fremtid, men som stort sett er dømt til å skuffe studentene når de en dag skal ut og søke jobb. Tangens konkrete eksempel var floraen av utviklingsstudier som nå tilbys ved norske læresteder. Interessante jobber i Norad, Røde Kors og lignende institusjoner er det dessverre langt imellom, og de fleste av disse besettes uansett ikke av personer med en bachlor i utviklingsstudier, men heller av statsvitere, økonomer og ingeniører.

Problemet er ikke begrenset til utviklingsstudier; trolig finnes det idag titusner studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner som studerer fag som i liten grad gir dem relevante jobber etter endt studium.

Valg av studie er en av de viktigste valgene en gjør i løpet av livet. Til tross for dette er nøytral og relevant informasjon som tilbys unge og håpefulle om ulike studiers arbeidsmarkedsutsikter nærmest fullstendig fraværende. En småsparer som vil plassere sparepengene sine i et investeringsprodukt, vil enkelt finne informasjon om produktets historiske avkastning, investeringsprofil og kostnader. En 20-åring som skal velge studie, en beslutning som for de fleste av oss er betydelig viktigere enn finansielle investeringsbeslutninger, er overlatt til glorete brosjyrer med luftige, og udokumenterte, løfter om en spennende fremtid.

Humankapitalen er den viktigste ressursen vi har i samfunnet. Å lure tusenvis av unge nordmenn til å sløse bort flere år av sine liv på studier som ikke gir dem de jobbene de hadde håpet og forventet, er utilgivelig sløseri. Situasjonen blir ikke bedre av at det er staten, og skattebetalerne, som sponser denne sløsingen gjennom finansiering av utdanningsinstitusjonene og billige lån og stipender til studenter.

En måte å redusere omfanget av dette problemet kan være å begrense antall studenter som får lov å studere ulike fagretninger. En slik løsning er likevel trolig politisk vanskelig å gjennomføre, og det er usikkert om politikere vil være i stand til å rasjonere studier på en fornuftig måte. En enklere, og kanskje vel så effektiv måte å redusere denne utilgivelige sløsingen, er å pålegge utdanningsinstitusjoner å gi detaljerte opplysninger om nåværende jobbsituasjon til tidligere studenter. Relevante opplysninger kan for eksempel være andelen tidligere studenter som har jobber innenfor studiets fagfelt, hvor lang tid etter endt studium det tok for studentene å skaffe seg jobb, gjennomsnittlig inntekt, osv.

Med slik informasjon for hånden vil studenter selv kunne velge om de ønsker å studere utvikling, selv om det neppe fører til en jobb i Norad. Jobbutsikter er naturligvis ikke den eneste faktoren som avgjør hvilket studie folk velger, men det er nok en faktor som mange vil velge å legge stor vekt på.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

E24 melder i dag at oljefondet planlegger å sponse doktorgradsstudenter ved NHH med 20 millioner kroner. Hensikten er å styrke det norske fagmiljøet i finans.

Formålet er trolig godt. Med en stor finansformue bør vi som nasjon passe på at vi har tilstrekkelig smarte hoder som kan sørge for at forvaltningen blir skjøttet på en god måte. Og i Norge i dag er det dessverre ingen overflod av kvalifiserte akademikere som skjønner for mye av det som foregår i oljefondet.

Men er det oljefondet selv som burde finansiere dette finansmiljøet? Eller burde midler til disse doktorgradprogrammene komme over fra Kunnskapsdepartementet og finansieres på vanlig måte over statsbudsjettet? Kostnaden for oss som nasjon blir jo den samme uansett: pengene som er i oljefondet tilhører Norge, og postene på statsbudsjettet dekkes jo også av norske skattebetalere.

Spørsmålet en da må stille er: hvordan får en mest mulig igjen for disse 20 millionene?

Et kontrollspørsmål burde være nok til å gi svaret: er det noen som tror at doktorander finansiert av oljefondet vil ta til ordet for passiv forvaltning? Jeg tror dessverre ikke det. Oppdragsforskning kan aldri bli ordentlig uavhengig av kilden som finansierer gildet. Og med attraktive stillinger i oljefondet i vente, så er det neppe mange oljefondfinansierte doktorander på NHH som vil ta til ordet for indeksforvaltning av oljeformuen.

Ønsker vi et objektivt, sterkt fagmiljø som hjelper oss å passe på pengebingen? Hvis svaret er ja, så bør det finansieres over statsbudsjettet. Hvis svare er nei, så bør vi heller ikke tillate at Norges Bank/oljefondet bruker penger på dette.

Til slutt kan det nevnes at forslaget, slik det kan virke å være tenkt fra Norges Banks side, trolig vil innebære et brudd på avtalen banken har med Finansdepartementet om forvaltningen av oljefondet. I avtalen (se helt nederst på siden linken fører til) står det: “Godtgjøringen [som Norges Bank får for å forvalte fondet] skal dekke de kostnader Norges Bank har ved forvaltningen av fondet.”

Det er vanskelig å argumentere for at utdanning av doktorgradsstudenter er en kostnad Norges Bank har ved forvaltningen av oljefondet.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Fredag forrige uke presenterte Norges Bank og Yngve Slyngstad oljefondets resultater for 2. kvartal. Jeg har tidligere ikke kommentert fondets resultater for 1. kvartal og benytter anledningen derfor anledningen til å kommentere første og andre kvartal samlet.

Så langt i år har oljefondet prestert bra i forhold til indeks og oppnådd en meravkastning på ca 0,37% før kostnader (målt i norske kroner). Etter kostnader er meravkstningen på ca 0,32%. Meravkastningen før kostnader er ca 10 milliarder kroner. Totalt er kostnader på tilsammen 1,4 milliarder kroner påløpt.

Mine beregninger viser videre at oljefondet siden oppstart nå har generert ca 18 mrd kroner i meravkastning etter kostnader. Dette er, igjen etter mine beregninger, ca 10 mrd kroner mer enn det en ville kunnet forvente ved passiv forvaltning.

En kan kanskje forledes til å tro at forvaltningen av oljefondet følgelig nå er i de beste hender og at de hardtarbeidende ansatte i fondet skaper store verdier for landet. Stortinget og Regjeringen tror nå kanskje at deres beslutning om å tillate fortsatt aktiv forvaltning var en god beslutning som nå viser seg å være rett. Men som de siste tolv års historie har vist oss er det imidlertid ikke så enkelt. Det er vanskelig å vite hvordan risiko Norges Bank utsetter vår felles oljeformue for i sine forsøk på å oppnå meravkastning. Forrige gang (1998-2009) klarte de å lure Finansdepartementet, akademikere og media i et tiår før folk skjønte at rapporterte meravkastningstall ikke var meravkastning i det hele tatt, men forsikringspremiene Norges Bank hadde høstet i sine hodeløse spekulasjon på verdens finansmarkeder.

Hvordan Norges Bank oppnår sin meravkastning i dag vet vi fint lite om. Vi vet imidlertid at kostnadene er store. Et drøyt års forvaltningskostnader tilsvarer (etter hva jeg har klart å finne ut) en sjøkabel i Hardanger (uten at jeg på noen måte har tatt stilling til om sjøkabel er fornuftig eller ikke).

Jeg noterer meg også at fondet i sin rapport for andre kvartal skriver at det har vært et “mindre brudd” på retningslinjene departementet har fastsatt for fondet. I første kvartal var det to slike “mindre brudd” på retningslinjene. Norges Bank nekter å si noe mer om bruddene. En innsynsforespørsel til Finansdepartementet viser at det ikke har vært noen korrespondanse mellom banken og departementet om bruddene som fant sted i første kvartal. Som eier av fondet virker Finansdepartementet overraskende lite interessert i at Norges Bank bryter retningslinjene departementet har fastsatt. Om parkeringsvakter og fotobokser var like ettergivende…

Historien, mye merkelig rapportering, brudd på retningslinjene tyder dessverre på at det er liten grunn for Finansdepartementets byråkrater å sove godt om nettene. Resten av oss kan kanskje trøste oss med at det sikkert går noen år før vi innser hva det er finansakrobatene i Norges Bank har holdt på.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Stortingets finanskomité la idag frem sin innstilling om Stortingsmelding 10 (2009-2010) om forvaltningen av oljefondet. I innstillingen tar Fremskrittspartiet (Frp) som første norske parti til orde for at oljefondet nesten utelukkende indeksforvaltes. Spesifikt foreslår Frp følgende:

“Stortinget ber regjeringen legge frem sak der SPU splittes i to ved at 95 pst. blir forvaltet iht. passiv indeksstrategi og at de resterende 5 pst. blir forvaltet iht. aktiv forvaltningsstrategi. Den delen som forvaltes aktiv (5 pst.) iht. dagens praksis, mens den andre delen av fondet (95 pst.) splittes opp i to ulike indeksfond. Ett blir underlagt NBIM, mens det andre blir lagt ut på anbud. I takt med at SPUs eiendomsportefølje bygges opp til å utgjøre 5 pst. av fondet, reduseres delen som indeksforvaltes fra 95 pst. til 90 pst.”

Selv om undertegnede naturligvis ville foretrukket et 100% indeksforvaltning, så er Frps forslag en meget stor forbedring i forhold til dagens praksis med 100% aktiv forvaltning. Ved å beholde noe aktiv forvaltning vil muligens også en eventuell omlegging være lettere. En kan argumentere med at det ikke er kostnadsmessig optimalt å dele indeksfonddelen i to, slik Frp foreslår. Men stordriftsfordeler står mot fordelene en oppnår ved å ha konkurranse mellom to forvaltere som begge har som mål å forvalte fondet så nær som mulig en indeks og så billig som mulig. Det er vanskelig å si hvor store stordriftsfordelene, og følgelig hvor ekstrakostnaden som påføres ved å splitte fondet i to, er. Men det faktum at forvaltningen av fondet har kostet ca 0,1% av forvaltningskapitalen hvert år de siste 12 årene (mens fondet har vokst fra nær null til over 2000 milliarder) indikerer stordriftsfordelene (iallfall de Finansdepartementet og Norges Bank har klart å hente ut) har vært minimale. Ulempene med å måtte forholde seg til en monopolforvalter (som Norges Bank i realiteten er) har derimot vist seg å være store: det er nær sagt umulig å få objektive tall, fakta og råd fra banken, og det er vanskelig for utenforstående (inklusive Finansdepartementet) å måle bankens prestasjoner på en god måte.

I sin begrunnelse for forslaget viser Fremskrittspartiet til tabell 6.2 i stortingsmeldingen. Denne tabellen gir en oversikt over forskningen på området. Det overveldende flertallet av artikler som er nevnt i tabellen finner at aktiv forvaltning ikke lønner seg. Hvordan stortingsrepresentantene fra Venstre, Krf, Sp, Høyre, Ap og SV kan lese denne tabellen og samtidig gå for en videreføring av den aktive forvaltningen er for meg vanskelig å forstå. Hvordan noen kan lese denne tabellen og tro at Norges Bank skal lykkes med aktiv forvaltning er for meg vanskelig å forstå. Lesere av denne bloggen oppfordres til å ta en titt på tabellen (se side 107 i meldingen som finnes her). Si ifra hvis dere er uenige i at den eneste logiske konklusjonen som kan trekkes ut fra tabellen er at oljefondet bør indeksforvaltes.

Hva kan en så si om de andre partiene, som av en eller annen grunn fremdeles ønsker å fortsette med den aktive forvaltningen? Her er et par kommentarer:

- Sp, Krf, Venstre: Disse partiene tror jeg rett og slett er for små til å ha ressurser til å sette seg ordentlig inn i spørsmålet om aktiv eller passiv forvaltning. Å innta et “uprøvd” standpunkt krever at en setter seg inn i litt mer enn overskrifter og ingresser. En må tross alt måtte regne med å forsvare standpunktet offentlig i media. Med begrensede ressurser skjønner jeg at disse partiene velger å fokusere på andre saker.

- Høyre: Høyre burde i teorien ha både tilstrekkelig ressurser og kompetanse til å sette seg inn i denne saken. Mitt inntrykk av Høyre er imidlertid at partiet, dessverre, ikke først og fremst representerer “økonomisk kompetanse”, men mer representerer “økonomiske interesser”. Partiet har mange velgere blant de ansatte i finansbransjen og tenker trolig at de fort kan miste mange velgere om de tar til ordet for en indeksforvaltning av oljefondet. Jeg tror imidlertid Høyre her tar feil. Jeg tror veldig mange av de som stemmer Høyre i finansbransjen er smartere enn som så: de tror kanskje aktiv forvaltning kan lønne seg i noen tilfeller (feks i “sin” bank, eller i “sitt” fond), men de er likevel såpass realistiske at de innser at aktiv forvaltning er en aktivitet staten neppe burde drive med. De innser, tror jeg, at staten har dårlige forutsetninger til å lykkes med aktiv spekulasjon. Jeg tror, og håper, at Høyre neste gang det inntreffer en skandale i oljefondet, vil oppleve sterkere press mot den aktive forvaltningen også fra egne rekker, slik at det forhåpentligvis er tilstrekkelig med én skandale til før Høyre tar til fornuften i denne saken.

- Ap: en eller annen kjent person sa: “l’etat, c’est moi”. Arbeiderpartiet er staten, eller Finansdepartementet i denne saken. Det byråkratene i Finansdepartementet ønsker, det ønsker Arbeiderpartiet. Jeg tror fremdeles jeg har tilgode å møte en politiker fra Ap som har vist noen som helst form for interesse i denne saken.

- SV: SV er kanskje det partiet som sitter i den største knipen i denne saken. Årlig bruker staten ca 2 milliarder kroner på bonusutbetalinger til dresskledde “ulver” (ifølge Sveriges utenriksminister) og “guttevalper” (ifølge en annen svenske hvis jeg husker riktig). Dette til tross for at det foreligger overveldende vitenskapelig dokumentasjon på at det disse ulvevalpene driver med ikke er verdiskapende for staten. Hvorfor tillater SV en slik vanvittig usosial overføring av skattebetalernes midler til en liten gruppe mennesker som trolig fra før av er blant de mest priviligerte her i landet? Kristin Halvorsen gikk i fjor vår tungt ut og uttalte seg kritisk til den aktive forvaltningen. Hvis SV skjønner litte granne tall og finans, så har de uten tvil vært sterkt imot å la den aktive forvaltningen få fortsette. Eneste forklaring til at SV stemmer for en fortsettelse av den aktive forvaltningen må følgelig være at de nok en gang er tvunget i kne av Ap. SV håper utvilsomt på at denne saken passerer i stillhet og at media lar være å konfrontere SV med regjeringens åpenbart SV-uvennlige standpunkt i denne saken.

Når Frp inntar et standpunkt hender det ofte at de andre partiene kommer etter noen år senere. Ettersom fornuften har en tendens til å seire til slutt, så tror jeg det kommer til å skje i denne saken og. Vi får bare håpe at det ikke må for mange skandaler til før de andre partiene innser at Frp også i denne saken hadde rett.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Jeg har tidligere blogget om hvordan Norges Bank har hevdet å følge den internasjonale rapporteringsstandarden GIPS (Global Investment Performance Standards), mens de åpenbart ikke oppfylte kravene i denne standarden stilte.

Norges Bank har nå krøpet til korset og utgitt en ny GIPS-rapport. Den nye rapporten finnes her og er vesentlig mer omfattende enn den første rapporten (som finnes her). Mens den opprinnelige rapporten var på 15 sider er den nye rapporten på 29 sider. Det illustrerer hvor omfattende manglene i den første rapporten var.

Ernst & Young som godkjente den opprinnelige GIPS-rapporten, har også måttet krype til korset og har nå utgitt en ny verifikasjonsrapport. Denne finnes ved å følge samme lenke som over.

Denne episoden reiser flere spørsmål. De viktigste er kanskje disse:

- Regjeringen har, i stortingsmelding 10 (2009-10), informert Stortinget om at Norges Bank følger GIPS-standarden. Nå kan det hende (hvis vi stoler på Norges Bank og Ernst & Young) at Norges Bank faktisk gjør det, men når Regjeringen informerte Stortinget, så stemte ikke dette. Regjeringen har med andre ord feilinformert Stortinget. Dette samtidig som Regjeringen har bedt Stortinget om å godkjenne videre aktiv forvaltning av oljefondet. Vil Regjeringen informere Stortinget om at den informasjonen de tidligere har oversendt ikke stemte?

- Ernst & Young partner Kjetil Kristensen, som var revisoren som godkjente Norges Banks opprinnelige GIPS-rapport, har helt sikkert også revidert regnskapene til en rekke andre selskaper. Kan en nå stole på at disse andre regnskapene gir et riktig bilde av den finansielle situasjonen til bedriftene de omhandler? Vil Ernst & Young gjøre en gjennomgang av andre revisjonsoppdrag Kjetil Kristensen har gjennomført og sjekke at disse er gjennomført på en god måte? Hadde jeg vært Ernst & Young så hadde jeg nok gjort det.

- Det har vært mye rot, feil og inkonsistenser i oljefondets rapportering og regnskaper. Denne siste episoden med GIPS føyer seg inn i rekken. Kan vi stole på regnskapene og rapportene oljefondet og Norges Bank utgir? Gitt alle problemene avdekket ved rapporteringen til nå og gitt det faktum at fondet og Norges Bank rapporterer etter en egen regnskapsstandard som ikke er anerkjent av noen andre enn Norges Banks representantskap (hvor det neppe sitter spesielt mange med god regnskapsforståelse), så tror jeg dessverre det er god grunn til å ta regnskapene med en klype salt. Jeg stoler for eksempel ikke et sekund på at oljefondet har levert en krone i meravkastning, selv om de, naturligvis, selv hevder å ha gjort det.

- Men viktigst av alt: ville du overlatt sparepengene dine til en institusjon som hevder å følge en internasjonal rapporteringsstandard, men som likevel ikke gjør det? Ville du overlatt sparepengene dine til en bank som forsøker seg på aktiv forvaltning, som stort sett alle forskere i verden hevder er ekstremt vanskelig, når den aktuelle banken ikke engang klarer å overholde en enkel rapporteringsstandard? Vel, jeg vet ikke hvor mye du har i fond og andre plasseringer, men alle nordmenn har per idag ca en halv million kroner plassert i oljefondet.

Misfornøyd med veiene her i landet? Nå har du trolig også grunn til å være misfornøyd med måten staten forvalter pensjonspengene dine på.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Ernst & Young, et av de største revisorselskapene i Norge og verden, er ute i hardt vær. I USA har investorer saksøkt selskapet for å ikke gjøre jobben sin når de reviderte Lehman Brothers. Ernst & Young er selvfølgelig ikke alene om å godkjenne tvilsomme regnskaper, som blant annet denne Wikipedia-artikkelen gjør det klart.

Er det større grunn til å stole på revisorberetninger Ernst & Young i Norge har avgitt? Som denne bloggposten vil gjøre klart, synes svaret på dette å være nei. Jeg har tidligere blogget om at Norges Bank nekter å svare på spørsmål stilt om bankens etterlevelse av den internasjonale standarden GIPS (Global Investment Performance Standards). GIPS-standarden stiller en rekke krav til hva en rapport skal inneholde for at forvalteren skal kunne hevde å følge GIPS. Ett av kravene er følgende:

“FIRMS MUST
disclose the presence, use, and extent of leverage or derivatives (if material), including a sufficient description of the use, frequency, and characteristics of the instruments to identify risks.”

(Fra punkt 4.A.5 i 2005-utgaven av GIPS som kan finnes her.)

Har så oljefondet “material” bruk av belåning eller derivater? Som det fremgår av figur 7-4 på side 33 i fondets årsrapport for 2009, har oljefondet på det meste hatt en brutto belåning på over 90%. Det kan neppe sies å ikke være material. Har oljefondet hatt en utstrakt bruk av derivater? Norges Banks månedbalanse gir oss svaret på dette, iallfall til og med november 2007. Balansen kan finnes her. Rad 49 og 50 angir derivater og terminkontrakter kjøpt og solgt av oljefondet. Av en eller annen ukjent grunn sluttet Norges Bank å publisere tallene i desember 2007 (som tilfeldigvis samsvarer med når Slyngstad tok over som sjef…). Uansett, siste offentlige tall viser at oljefondet i november 2007 hadde solgt derivater og terminkontrakter for over 2 183 000 millioner kroner. Ja, du leste riktig: over to millioner millioner kroner. Eller med andre ord: over 2000 milliarder kroner. Oljefondet hadde på samme tidspunkt kjøpt derivater og terminkontrakter for ca samme sum. Uansett, det er vanskelig å argumentere for at 2000 milliarder ikke er “material”.

Det er følgelig hevet over enhver tvil at Norges Bank i sin GIPS-rapport er nødt til å beskrive bruk av belåning og derivater, slik GIPS-reglene krever. Hva står det så om derivater og belåning i oljefondets GIPS-rapport? Følgende setning er med:

“NBIM invests in international equities and fixed income instruments, money market instruments and derivatives.” (min utheving)

Det er ganske langt fra GIPS-kravet om at følgende skal inkluderes: “a sufficient description of the use, frequency, and characteristics of the instruments to identify risks”

Om belåning står det i oljefondets GIPS-rapport akkurat ingenting.

At Norges Bank har en noe lemfeldig omgang med tall og rapportering er noe som ikke burde overraske lesere av denne bloggen (se feks her og her og her og her).

Det som er mer overraskende er at Ernst & Young til tross for denne åpenbare, og alvorlige, mangelen i oljefondets GIPS-rapport, likevel gir godkjentstempel. Ernst & Youngs verifikasjonsrapport finnes her og er signert av partner Kjetil Kristensen i Ernst & Young. Jeg har sendt mail til Kristensen og bedt han kommentere denne saken. Han har ikke svart. Som tidligere nevnt har jeg også spurt Norges Bank om de ønsker å kommentere, og deres eneste kommentar er at de ikke har kapasitet til å svare på dette.

Jeg har tipset The CFA Institute (som er de som utgir GIPS-standarden) og de har følgende å si om saken:

“Through voluntary compliance, managers can build an environment of credibility and trust in the investment industry. The self-regulatory nature of the GIPS standards necessitates a strong commitment to ethical integrity. CFA Institute does not have an enforcement department although certain regulators around the globe have embraced the Standards and have conducted enforcement actions. As previously stated, a firm needs to adhere to all the requirements of the GIPS standards to be in compliance. Please note that the appropriate parties have been contacted regarding the concerns you raised.”

Finansdepartementet har forøvrig også rått slukt Norges Banks påstand om at GIPS følges. I stortingsmeldingen om forvaltningen av oljefondet i 2009 skriver Finansdepartementet (på side 133):

“Standarden krever at en forvalter må oppfylle alle kravene som er oppstilt i GIPS for å kunne hevde at den følger GIPS. Både Norges Bank og Folketrygdfondet følger GIPS-standarden.”

Jeg har aldri beskyldt Finansdepartementet for å ha for god kontroll på oljefondet. Dette er vel kun enda et eksempel på dette.

Hva kan en så lære av alt dette? Følgende konklusjoner kan etter min mening trekkes:

- GIPS-standarden er basert på egenregulering og frivillig etterlevelse, og, ifølge The CFA Institute, forutsettes “strong commitment to ethical integrity”. Å tro at denne forutsetningen faktisk er til stedet i kapitalforvaltningsbransjen er nok naivt. Følgelig bør alle GIPS-rapporter tas med en stor klype salt.

- Har du et tvilsomt regnskap du trenger å få godkjent av en revisor, så er trolig Kjetil Kristensen og Ernst & Young ikke et dumt sted å starte. Ernst & Youngs hjemmeside finner du her og mailadressen til Kristensen er kjetil.kristensen@no.ey.com.

- Og, sist, men ikke minst: neste gang du ser et regnskap som er revidert av Ernst & Young, så tenkt deg om to ganger før du investerer i dette selskapet.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Som omtalt i denne bloggposten har jeg sendt en rekke skriftlige spørsmål til Norges Bank om deres årsrapport. Grunnen til de mange spørsmålene er selvfølgelig en del nysgjerrighet, men også at Norges Banks og oljefondet ikke følger noen standard regnskapsregler. Egne regler, kombinert med stadige endringer i innholdet i oljefondets rapporter gjør det vanskelig for utenforstående å bli kloke på hvordan ståa egentlig er i et av verdens aller største fond.

Norges Bank mener nå de har svart på nok spørsmål fra undertegnede. Etter å ha brukt én og en halv måned på å svare på fire spørsmål har nå kommunikasjonsrådgiver Øystein Sjølie sendt en mail hvor det heter:

“Selv etter at vi har svart på en rekke av dine spørsmål de siste månedene, er det fremdeles mange du ikke har fått svar på. Av ressurshensyn har vi dessverre ikke anledning til å besvare flere i denne omgang.”

Spørsmålene Norges Bank nekter å svare på er blant annet hva som har blitt utbetalt av ytelser til ledende ansatte, om hovedstyret i Norges Bank har godkjent årsrapporten og hvor i GIPS-rapporten informasjon om derivater og belåning er beskrevet (dette er et krav å ha med i GIPS-rapporter, men Norges Bank følger igjen egne stier og unnlater å beskrive dette i GIPS-rapporten).

Hva kan man så konkludere på bakgrunn av dette? Det viktigste er kanskje at oljefondets regnskap og rapport for 2009 aldri ville blitt godkjent om oljefondet hadde måttet følge samme regnskapsregler som børsnoterte selskaper. Videre er det grunn til å tro at det er ikke ubetydelig usikkerhet knyttet til de rapporterte resultatene på grunn av mange illikvide eiendeler i fondets balanse. At oljefondet har skapt en årlig meravkastning etter kostnader på 0,15% er med andre ord langt fra sikkert. Det virkelige tallet kan like godt være 0,10%.

Sist, men ikke minst, selv med et budsjett på over tre milliarder kroner, hevder Norges Bank de ikke har ressurser til å svare på det som strengt tatt burde være relativt enkle spørsmål. I realiteten handler det naturligvis ikke om ressurser, men om at Norges Bank ikke ønsker å offentliggjøre en hel masse detaljer som ville stilt dem i et dårlig lys.

Finansminister Sigbjørn Johnsen burde ikke la Norges Bank holde på slik. Det svekker troverdigheten til forvaltningen av oljefondet.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Som nevnt i denne bloggposten, sendte jeg for en drøy uke siden noen spørsmål til Norges Bank angående årsrapporten til oljefondet. Ett av spørsmålene var om Norges Bank ville offentliggjøre lønns- og bonusutbetalinger til ledergruppen i fondet, slik regnskapsloven krever at store foretak gjør.

Jeg har nå fått svar fra Norges Bank, som i en mail skriver:

“Norges Bank offentliggjør lønningene i sin ledergruppe i årsberetningen for 2009. NBIM er ikke en egen juridisk enhet. All informasjon om kompensasjon her er derfor å betrakte som meroffentlighet i forhold til regnskapslovens krav. Antall ansatte var 249 ved utgangen av 2009, jf. årsrapporten side 54-55.”

Som nevnt i blogginnlegget lenket til over, så har Norges Bank gått til det eksepsjonelt uvanlige skrittet å rapportere “avtalt fastlønn for 2010″ i sin årsrapport for 2009. Norges Bank har altså ikke offentliggjort hva ledergruppen i oljefondet faktisk fikk utbetalt i 2009. Mailen til Norges Bank kan med andre ord leses som følger: “Nei, vi vil ikke offentliggjøre hva vi faktisk betalte til ledergruppen i oljefondet i 2009.”

Begrunnelsen Norges Bank benytter er også urovekkende. Det stemmer at NBIM (avdelingen i Norges Bank som forvalter oljefondet) ikke er en egen juridisk enhet og, ifølge de slappe reglene som er fastsatt av Finansdepartementet, ikke er regnskapspliktig i henhold til regnskapsloven. For å overholde regelverket departementet har fastsatt, kunne NBIM derfor trolig ha sluppet unna med en enda tynnere rapport enn den de faktisk har levert.

Problemet er imidlertid at Norges Bank ønsker å fremstå som transparente og gir uttrykk for at de ønsker å gjøre noe mer enn det minimumskravene fastsatt av departemenetet forlanger. I noteopplysningene i regnskapet står følgende:

“Norges Bank er underlagt lov om Norges Bank og pengevesenet, og er ikke pålagt å følge norsk regnskapslovgivning. Regnskapet er likevel, med enkelte unntak, utarbeidet i samsvar med regnskapsloven 1998 og god regnskapsskikk i Norge. Avvikene er i all hovedsak begrunnet ut fra sentralbankspesifikke forhold.” (min utheving)

Norges Bank kan ikke på den ene siden hevde at de avlegger regnskapet i henhold til regnskapsloven og på den andre siden si at de ikke gjør det fordi de ikke er en juridisk enhet. Enten er noteopplysningen i oljefondets regnskap feil, eller så må Norges Bank faktisk finne seg i å offentliggjøre lønningene til ledergruppen i 2009.

Å konsistent følge anerkjente prinsipper i regnskap er viktig for at brukerne av regnskapet skal få tillit til at tallene som offentliggjøres faktisk er riktige. Underlige krumspring, som å offentliggjøre forventet fastlønn i kommende år, og gjemme seg bak at man ikke er lovpålagt å følge regnskapsloven, inngir svært liten tillit. Hva Norges Bank ønsker å skjule vet jeg ikke, men det må åpenbart være noe, når de er villig til å ty til denne typen midler for å unngå offentlighetens lys.

Jeg har tidligere skrevet om den skremmende mangelen på relevant kapitalforvaltningskompetanse i hovedstyret i Norges Bank. Denne saken viser at hovedstyret også har problemer med å levere fra seg et skikkelig regnskap. Vi får krysse fingrene og håpe at kompetansen er bedre når det gjelder pengepolitikk og rentesetting.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Lars Haakons blogg The Finance Controversial. Her kan du abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.